1. Jeg gikk forbi Conor Oberst-konsertplakat og tenkte. –Åh, den vil jeg på, men 2701, det er liksom noe som skjer da. (termindato) Og det er ikke det at jeg tror jeg kommer til å levere den dagen, men det er slitsomt å stå lenge på konsert, selv uten en ferdig baby inne i kroppen.
2. Jeg hogde meg bittelitt i kneet med øks i går. Var ferdig med å kløyve vedkubbe til opptenning, svaia litt i det jeg reiste meg og vips så traff hjørnet av øksa kneet. Hull i tightsen og litt blod.
3. Er i julemodus. Snart skal jeg bake disse. Og de holder virkelig det de lover.
Så går jeg der, da. I sorte enkle klær.
Med en stor rutete litt klovneaktig jakke over. Den som utfordrer meg bittelitt. Siden alt flyter om dagen hører jeg musikk fra itunes. I tilfeldig rekkefølge.
Jeg tenker at alle som har hatt en mp3-spiller har opplevd disse sekvensene av tilfeldig låter i perfekt rekkefølge. I det den femte sangen på rad kommer og kler antrekket mitt så det overrumpler meg litt, tenker jeg at jeg skal skrive litt igjen.
–Jeg drømte at vi var på vei hjem fra turninga, da månen kom ned til oss. Jeg tok på den og da satt den fast på fingeren min. Så gikk vi inn og la oss. Da jeg våknet på morgenen vasket jeg hendene og så løsnet den. Så ga vi den tilbake til himmelen.
Moa (4 1/2 år)
Ord vert overflødige
Jeg turte ikke helt håpe på den nye skiva fra Ane Brun. Men den er fin. Veldig fin.
[video]
Jeg elsker det punktet i møtet der herr Passivt Aggressiv i en langsom sammenhengende bevegelse strekker armene i været, plasserer de bak hodet og lener seg bakover i stolen før han tar ordet.
Denne tilsynelatende rituelle bevegelsen skjer i det vi, de andre styremedlemmene begynner å samle papirene våre og nesten, bare nesten tror det er over. For eksempel ved at noen ser på en klokke og sier: –Da ser det ut til at… Det, eller noe med effektivitet.
Jeg ler høflig og tror han er ironisk i det han på kav hedmarking sier: –Ja men, neialtså, je har MASSE på pappiret je asså. Vi kunne sitti her i 3 dager.
Men det er ingen spøk. At jeg for en stakket stund tok ham for en ironiker sier kanskje mest om min manglende innsikt.
Det handler om håpløse håndverkere, eksplisitte ønsker om norske blikkenslagere, og forklaring av prinsipper for kaldlufting. Det verste er at jeg trodde jeg mislikte ham, men jeg tar meg selv i å sympatisere (litt). Det er for Gæli.
Kiddo: —Hva tegner du? Jeg: —Sola Kiddo: —Oransj, sol ass.
Dukken Dokka er passasjer. I ballkjole og uten særlig aerodynamisk sveis.
Når suget etter bar asfalt blir for stort er kjelleren en levelig erstatning. Snart vår nå.