øyeblikk, fine klikk, webkick
–Jeg drømte at vi var på vei hjem fra turninga, da månen kom ned til oss. Jeg tok på den og da satt den fast på fingeren min. Så gikk vi inn og la oss. Da jeg våknet på morgenen vasket jeg hendene og så løsnet den. Så ga vi den tilbake til himmelen.
Moa (4 1/2 år)
Jeg turte ikke helt håpe på den nye skiva fra Ane Brun. Men den er fin. Veldig fin.
jeg er helt besatt av denne sangen.
Jeg elsker det punktet i møtet der herr Passivt Aggressiv i en langsom sammenhengende bevegelse strekker armene i været, plasserer de bak hodet og lener seg bakover i stolen før han tar ordet.
Denne tilsynelatende rituelle bevegelsen skjer i det vi, de andre styremedlemmene begynner å samle papirene våre og nesten, bare nesten tror det er over. For eksempel ved at noen ser på en klokke og sier: –Da ser det ut til at… Det, eller noe med effektivitet.
Jeg ler høflig og tror han er ironisk i det han på kav hedmarking sier: –Ja men, neialtså, je har MASSE på pappiret je asså. Vi kunne sitti her i 3 dager.
Men det er ingen spøk. At jeg for en stakket stund tok ham for en ironiker sier kanskje mest om min manglende innsikt.
Det handler om håpløse håndverkere, eksplisitte ønsker om norske blikkenslagere, og forklaring av prinsipper for kaldlufting. Det verste er at jeg trodde jeg mislikte ham, men jeg tar meg selv i å sympatisere (litt). Det er for Gæli.
Dukken Dokka er passasjer. I ballkjole og uten særlig aerodynamisk sveis.
Når suget etter bar asfalt blir for stort er kjelleren en levelig erstatning. Snart vår nå.
Hva er det du har på magen? —Laserknapper (Taken with instagram)
Mann og dame snakker høyt og fort på bussen om vannlekkasjer og borettslagsliv. Vi går av bussen og følgende dialog finner sted.
Jeg: –De snakket mye
Kiddo: –Ja og jeg så på han mannen.
J: –Hva tenkte du da?
K: –At tunga hans stakk ut masse, akkurat som den spionerte på noen.
I revidert versjon av hjulene på bussen sier både mammaene og pappaene BLABLABLA
